S01E12 - Bare blåbær - eller et tapt liv?
Depresjon, dop og alkohol. Kvinner med ADHD lever nesten ni år kortere enn andre. I dag snakker jeg om hvorfor – og hva som går tapt når diagnosen aldri stilles.
HØR EPISODEN PÅ SPOTIFY
OK, folkens, velkommen til Amygdala party. Jeg heter Step og ønsker deg velkommen til en episode som kommer fordi jeg klarer ikke å la være å tenke på at det til stadighet diskuteres om det gis litt vel mange ADHD-diagnoser. Jeg føler at det er nødvendig å balansere – fordi her snakker man faktisk om MENNESKER bak diagnosen, og om konsekvenser som mange av disse synserne ser ut til å hoppe elegant over. Så hør, hør, før du uttaler deg!
DOPAMILLA: Ja, jeg ser den, du er så flink til å gjøre som andre sier, ikke sant ...
Dopamilla, ikke nå. Jeg vil starte med å snakke om Black friday. I mitt daglige virke driver jeg en butikk og som alle vet, det har nettopp vært Black friday. Siden det har blitt noe man ikke kan unngå, hadde jeg selvsagt også salg. So far so good, ikke noe spesielt med det. Bortsett fra en liten, pitteliten detalj. Jeg utlyste salget en uke for TIDLIG.
Så der jeg sendte ut et nyhetsbrev til mine kunder om at salget var i ferd med å avsluttes, fyltes MIN egen innboks med nyhetsbrev om at Black week startet... så mens jeg lurte på hvordan jeg klarte å bomme med en hel uke til tross for at jeg hadde sjekket datoen to ganger i forkant, måtte jeg sette i gang med en snuoperasjon i butikken.
Og samtidig som jeg ristet på hodet av meg selv, lo jeg. Det er morsomt. Det er blåbær. Men det illustrerer noe viktigere, som jeg vil snakke om i dag. Jeg vil nemlig snakke om hvorfor det er farlig å ikke få diagnose tidlig nok. Og ja, jeg sier farlig og jeg mener det. Det er ikke bare ubehagelig, ukomfortabelt eller ubeleilig. Det er faktisk farlig.
Og det er ikke noe jeg sier for dramatikkens skyld - En fersk britisk studie viser at personer med ADHD lever i snitt 7,5 år kortere enn andre, på grunn av økt risiko for ulykker, rus og selvmord. For kvinner er tallet enda høyere – nesten ni år.
Dette er de som er diagnostiserte og får hjelp og behandling. Så er det de som ikke er diagnostiserte, hvor mange ekstra år man bør legge til det, det lurer jeg på. Hva tenker du?
DOPAMILLA: Det er fryktelig vanskelig å telle blåbær, da.
Ja, Dopamilla det er det. Men la oss gå videre med et annet spørsmål da. Har du sett filmen Deja Vu med Denzel Washington? Husker du den scenen hvor han stabler om på bokstavene på kjøleskapet til mordofferet han etterforsker, som en beskjed til sin framtidige selv?
En av de rådene man får når man får diagnose er å skrive et brev til den unge utgaven av seg selv. Selv om jeg ikke har en offisiell diagnose, har jeg tenkt mye på dette. Hva skulle jeg skrive til meg selv?
DOPAMILA: Du har ADHD, ta Ritalin!
Ja, og det er akkurat det. Mange tror at løsningen på ADHD er enkel: få en diagnose, ta en pille, og så er alt greit. Men sannheten er at konsekvensene av udiagnostisert ADHD er komplekse. De handler ikke bare om symptomer, men om liv som tar en helt annen retning – med rus, shopping, overspising, angst, depresjon, uønsket graviditet, ufullført skole og tapte muligheter. Og det er derfor jeg vil snakke om dette i dag.
Fordi når ADHD ikke blir oppdaget, når vi går gjennom livet uten å forstå hvorfor vi sliter, så blir det ikke bare morsomme Black Friday-tabber. Det blir depresjon. Rusproblemer. Ødelagte økonomi. Utbrenthet. Tapt potensiale. Skilsmisser. Oppsigelser. Fengsel.
DOPAMILLA: Så det er altså ikke en kul diagnose som alle burde ønske seg?
Nei, på ingen måte. Jeg FATTER ærlig talt ikke hvorfor det i det hele tatt diskuteres med den undertonen i offentligheten. For de som sliter er en diagnose en forklaring på det strevet de opplever i hverdagen. Det er ikke noe kult, noe ettertraktet eller noe man kan bruke som en Luis Vuiton veske. Jeg er rimelig lei av at det framstilles slik, for å være helt ærlig.
DOPAMILLA: så så så, den derre rettferdighetssansen til ADHD-folka, den kan være litt overboard, eller?
Så når jeg vil snakke om konsekvenser av udiagnostisert ADHD, er det viktig å huske at de kommer i mange former. Noe rammer oss direkte – kroppen, følelsene, valgene vi tar. Andre rammer livet rundt oss – relasjoner, jobb, økonomi, til og med samfunnet.
Og selv om noen av dem kan se banale ut - fordi er det ikke slik at alle sliter med noe?, så er det summen som blir rett og slett overveldende. Fordi en person med ADHD, spesielt en kvinne med udiagnostisert ADHD vil ikke slite kun med en av disse tingene. Neida.
Først og fremst gjør en manglende diagnose at vi blir noen andre. Vi blir ikke oss selv, vi ER ikke oss selv. Fordi vi blir kritisert, korrigert, ledd av eller man rister på hodet over det vi finner på eller gjør.
Så langt tilbake jeg kan huske, ønsket jeg meg en hund. Helt siden barneskolen husker jeg at jeg drømte om en hund som den som vi hadde på barne-tv. I Norge var det kanskje Båtsman, vi hadde en som hette Fik. Jeg er ikke vokst opp med hund, så jeg kan ikke helt forklare hvorfor, men jeg kan spekulere. For jeg har hatt hunder mer eller mindre hele voksenlivet. Og er det noe hunder kan, så er det å være glad i deg UANSETT hvem du er. Uansett om du roter til ting, uansett om du sier det første som faller deg inn, uansett om du glemmer ting.
DOPAMILLA: Vel, jeg må nok korrigere her - så lenge du ikke glemmer maten deres, så er all good!
Ja, det sant, Dopamilla. Poenget er at en hund eller et annet kjæledyr kan gi oss noe mennesker ser ikke ut til å være i stand til å gi oss - ubetinget kjærlighet. Vi er feil i andres øyne. Dermed blir vi noen andre - en som oppfører seg som noen vi får fortalt vi bør være. En som justerer sitt naturlig selv til andres bilde. En flink pike. Dette heter maskering, det har vi snakket om før.
Men det man ikke tenker over, er hva denne maskeringen gjør med oss selv. Vi mister nemlig oss selv. Vi ender opp med lav selvtillit, vi ender opp med en følelse av å ikke være riktig, ikke god nok. Vi ender opp med skam og angst. Vi føler at vi ikke er like mye verdt som andre. Vi hører ikke til.
Dette mentale utenforskapet er nok litt uforståelig for de som aldri har opplevd det. Den derre følelsen av å være på feil tid til feil sted. Og - der verste er - vi internaliserer den. Vi ender opp med å tenke at det er VÅR feil.
Og dette fører til en hel del av konsekvenser. Når man hele tiden føler seg «feil» eller utilstrekkelig eller dum, og samtidig strever med konsentrasjon og organisering, blir det ganske krevende å fullføre utdanning. Så plutselig har man en gjennomsnittlig flink jente utenfor skolen - ikke fordi hun er dum, men fordi rammene ikke er laget for henne.
Lav selvfølelse og skam kan også - ikke overraskende - føre til at man tyr til selvskading, rus eller spiseforstyrrelser som en måte å håndtere følelsene på.
Og det er jo nettopp dette som er så farlig med udiagnostisert ADHD. Det er ikke bare at man mister karakterer eller en skoleplass. Man mister troen på seg selv. Man mister muligheten til å bli den man egentlig kunne vært. Og legger vi til at mange med ADHD er veldig kreative og har evner til å lage koblinger der ingen ser dem - ja, kanskje man går glipp av neste madam Curie eller Astrid Lindgren. I stedet ender man med mennesker som sliter – bare fordi diagnosen aldri ble stilt og de har ikke fått hjelp.
DOPAMILLA: Ja, for verden trenger virkelig flere som finner opp ting klokka tre om natta fordi de glemte å sove!
Og mens helsepersonell og foreldre sliter med å forstå hvorfor denne smarte jenta skader seg selv eller driver selvkontrollen til det ytterste med anoreksi, blir det vanskelig å hjelpe fullt ut hvis man ikke ser hele bildet. Hvis en udiagnostisert ADHD ligger under, må det adresseres – ellers behandler man bare symptomene.
Så i stedet for å bli en Pippi som prøver ut alt, er tøff og selvsikker, blir man en skygge av seg selv.
DOPAMILLA: Ja, akkurat, fordi Pippi hadde vel ikke klart å sitte på en skolebenk heller.
Ja, sant, Dopamilla. Og det er jo nettopp det – vi mister ikke bare karakterer eller skoleplasser. Vi mister troen på oss selv, og vi mister muligheten til å bli den vi egentlig kunne vært.
Jeg vet ærlig talt ikke om det går an å beregne hvor stort tap det er for et individ å ikke få ut et fullt potensial av sin personlighet. Hvordan kan man regne ut hvor mye bedre hadde livet ditt vært om du ikke måtte til stadighet trene samtaler i hodet ditt, ikke måtte bruke hjernen på å være forberedt på alle alternativene, på å fokusere, på å holde seg sammen? Hvor mye livet hadde vært bedre om du faktisk bare kunne være deg selv?
Om du ikke var den stille jenta som holdt kjeft selv om du hadde mye å bidra med, men forventninger om korreksjon stopper deg fra det?
Om du ikke var redd for å bable usammenhengende, men kunne faktisk uttrykk det du ville bare rett sånt? Hva om du ikke var den feite personen som stiller på jobbintervju, hvordan ville folk se på deg da? Hva om du ikke var den umulige jenta som sitter med kredittkortgjeld langt oppi ørene, kanskje du kunne ha kjøpt deg leilighet i stedet? Hva om du slapp å bli kalt bitch bare fordi du sa det du mente?
Hvordan beregner man kostnaden ved noe slik? Jeg vet ikke hvordan man skal regne ut kostnaden av et tapt liv eller et uforløst potensial. Men forskere har prøvd å regne på samfunnsnivå – og summene er svimlende. Milliarder hvert år. Og da snakker vi bare om sykemeldinger og uførhet, ikke om tapte Astrid Lindgrener eller Marie Curier.
DOPAMILLA: Nei, det er enkelt. Dyrt, dyrt, altfor dyrt. Det har du i grunn ikke råd til!
Ja, jeg er ganske sikker på at samfunnet betaler dyrt for å overse ADHD – i form av sykemeldinger, barnevern og uførhet.
Og det handler nemlig ikke bare om utdanning som går ad skogen. Den evige dopaminjakten vi ikke er klar over er årsaken til våre følelser, den fører til at vi tar noen dumme valg. Å si ja til dop kan være en av dem. Å hoppe i senga med noen du egentlig ikke vil være med, bare fordi det føles spennende der og da, er en annen. Å bli sammen med eldre eller potensielt ikke-optimale kjærester er neste. Å bli gravid i ung alder er en annen. Å flykte hjemmefra og rote seg borti usunne miljøer er neste.
Så, bokstavelig talt, mulighetene er mange. Men siden det ikke akkurat er ting man ønsker å ha på CVen, da kan det hende at vi faktisk burde bry oss om å diagnostisere mange nok likevel? Er du ikke helt overbevist ennå? Ok, la meg fortsette.
DOPAMILLA: Ja, på tide å ty til tungt skyts her, ikke spar på ammunisjon!
Ja, sant, Dopamilla. For nå snakker vi ikke bare om hvordan udiagnostisert ADHD påvirker oss på innsiden. Hvordan den ødelegger oss som person og hvordan den saboterer våre muligheter. For det er selvsagt noen som klarer å motstå alt dette - noen som presser seg gjennom utdanning som ikke er skapt for oss, som klarer å motstå å ikke drikke seg under bordet på fest eller få panikkanfall i sosiale sammenhenger. Det betyr ikke at de er flinke. Det betyr heller ikke at ADHD ikke påvirker dem. Det betyr bare at de bruker mer energi på å være normale. Det betyr bare at når smeller kommer, blir den sterkere. Mer ødeleggende.
Jeg kan relatere godt til dette. Jeg har fullført skole, til og med flere. Og selv om jeg aldri har havnet i feil miljøer, har jeg vært altfor nære kanten. Altfor nære. I dag tenker jeg på det med skrekk og gru og lurer på hva som egentlig stoppet meg fra å havne på skråplan så å si. Ved flere anledninger.
Jeg husker øyeblikket da jeg var rundt 17 år gammel og sto ved spilleautomaten og trykket og trykket, mens jeg fascinert formante eplene og pærene stille seg på rekke og rad slik at jeg vant. Jeg kjente at dette var noe jeg kunne bli fascinert av, så fascinert av at jeg måtte slutte. Der og da forsto jeg at jeg hadde det jeg i dag kaller avhengighetsgenet. Jeg var på en måte heldig fordi jeg vokste opp under kommunisttiden og for en god del år siden - antall fristelser var begrenset.
Og mens jeg aldri har funnet det spennende eller på en eller måte fristende å være full - hadde jeg alltid hatet å ikke ha kontroll. Fordi det å ha kontroll var redningen for meg. Så ironisk nok kan jeg si at det å være flink pike har kanskje reddet meg fra å bli gambler eller dopbruker. For er det en ting man absolutt ikke har når man misbruker, så er det kontroll.
Men denne kontrollen som jeg kanskje kan takke for å ikke bruke heroin da, den førte også til at jeg står her, mer enn 30 år senere og sliter enormt med ting som kunne vært tatt tak i før. For smellen – den kommer. I form av utbrenthet, angst eller depresjon. Eller som en stille, indre kamp som tærer på deg – helt unødvendig.
Og nå må vi også snakke om hvordan det slår ut i livet rundt oss. Fordi konsekvensene av udiagnostisert ADHD hos voksne sprer seg ofte utover mange livsområder – ikke bare vår egen helse, men også relasjoner, arbeid og til og med rettssystemet.
Nylig satt jeg i stua og jobbet med et eller annet og plutselig sto samboeren min der. Med et liksom sint ansiktsuttrykk og så forventningsfullt på meg uten å si et ord. Han trengte i grunn ikke å si mye. Den kjøkkenskapsdøra han holdt i hendene talte sitt tydelige språk.
Ja, jeg har for vane å la kjøkkenskapsdøra stå åpent.
Ja, han har sagt til meg at det er litt slitsomt.
Ja, jeg har sagt at jeg skulle skjerpe meg.
Ja, han hadde sagt at neste gang det skjer igjen, så skal ha hente dem til meg, så jeg kan putte dem på plass selv.
Nei, jeg har ikke klart å holde lovnaden min. Selvsagt ikke.
Så da sto han der med den forbaskede døra i hendene og smilte lurt.
Jeg VET at han tuller, jeg VET at han forstår at jeg ikke gjør det med vilje.
Men jeg også VET at det må være slitsomt å forholde seg til fra hans side.
Vi snakker om det.
Så da han sto der med døra, lo han og puttet den på plass igjen.
Vi kan le av det sammen.
Heldigvis har jeg en samboer som forstår dette. Og heldigvis har jeg forstått hva som gjør meg så "umulig" til å få unna slike små oppgaver som andre ikke engang tenker på.
Så han vet at jeg ikke er dum eller ondskapsfull som gjør slike ting, selv om jeg vet hvor irriterende det er.
Så vet jeg, at noen ganger klarer jeg å lukke den forbannede døra, andre ganger ikke.
Fordi hjernen min er ferdig med oppgaven i det øyeblikket jeg henter koppen, og trenger å fokusere på å faktisk fylle den med kokende vann og putte i en tepose.
Fordi det å lukke døra kan faktisk føre til at jeg aldri lager den teen jeg hadde tenkt.
Det er ikke en unnskyldning, det er en forklaring.
Slik virker hjernen min. Det er to forskjellige logistikkløp.
Og jeg må bevisst tvinge den til å huske en paralleloppgave, altså dørene.
Men, før jeg mistenkte at jeg kunne ha ADHD, ville jeg naturligvis tillegge dette min manglende struktur, min udugelighet eller latskap. Og da er det lett for samboeren å tenke at jeg ikke bryr meg om hva han sier. At jeg gir blaffen i at åpne kjøkkenskap plager ham. At jeg er lat, herregud, det er bare en liten bevegelse med hånden, så er den lukket! Og til syvende å sist kunne det blitt tolket som mangel på kjærlighet.
Jeg har brukt dette lille eksempelet på å beskrive hvorfor et forhold til en person med ADHD - og gjerne uoppdaget ADHD - kan tolkes fra den andre, den nevrotypiske partner. Men det er selvsagt ikke kjøkkenskapet alene som er problemet. Bak skapdørene kan du se glemte foreldremøter i skolen, ubetalte utflukt eller for sene hentinger i barnehagen. Du kan se middager som ikke ble laget, lovnader som ikke ble fulgt og passet som ble glemt hjemme mens man står på flyplassen klar til å dra på ferie. I tillegg til alle de små tingene i mellom.
Så står du der med to like frustrerte parter - den ene fordi hun føler seg umulig, udugelig og dum for IGJEN ha gjort noe som ødelegger for dem, den andre fordi han føler at hun ikke bryr seg nok, ikke gidder eller ikke skjerper seg.
Det sier seg selv at udiagnostisert ADHD ikke er bra for forhold. Men problemet er at her er det ikke en som lever på lykke og fromme og den andre blir skadelidende. Her er det TO parter som begge sliter. Den ene får det ikke til, uten å vite hvorfor. Den andre forstår ikke at partneren jobber hardt, jævlig hardt for å få det til, men det går ikke likevel.
Slikt blir det skilsmisser av. Slikt blir det barn som lever med et ødelagt, og kanskje til og med uvennlig forhold mellom sine foreldre. En manglende diagnose ødelegger ikke bare den ene personen, men den kan ødelegge ganske mange rundt også.
Og så er det foreldrerollen. For det er én ting å rote bort nøklene sine eller glemme en legetime for seg selv. Men når du glemmer foreldremøtet til barnet ditt, når du ikke får levert den underskrevne lappen i tide, når du skriker til ungen din fordi du er så overveldet at du ikke klarer å regulere deg selv – da blir skammen en helt annen.
Mange kvinner oppdager faktisk sin egen ADHD først når barnet deres blir utredet. Plutselig ser de seg selv i spørreskjemaene. Plutselig gir hele livet mening – men samtidig kommer sorgen. Over alle årene man har slitt unødvendig. Over alle gangene man har trodd man var en dårlig mor.
DOPAMILLA: Årets mor-premien går til... nei, vent, den glemte jeg å melde meg på.
Det verste er at skilsmisse er faktisk et bedre tilfelle. Fordi ADHD kan føre til noe andre verre, og det henger sammen både med den dårlig selvtilliten man får etter å ha blitt korrigert hele tiden, og med impulsiviteten. Kvinner med ADHD har nemlig lettere for å havne i usunne forhold.
En ting er at man har så dårlig selvtillit at et slag i tryne (bostavelig talt) kan oppleves som fortjent, fordi man er jo akkurat så dum som den voldelige partneren påstår. Udugelig. Ubrukelig. Om man hadde vært flinkere, om man hadde bare prøvd mer, om man hadde blitt - ja - noen andre, BEDRE - ja, da hadde det vært andre boller, ikke sant?
Høres det kjent ut? Høres det ut som om RSD trukket i det ekstreme?
Kanskje ikke tilfeldig. For når du har vokst opp med å høre at du er for mye, for lite, for rotete, for glemsk, for vanskelig – da kjenner du igjen den stemmen. Når en partner sier at du er dum, udugelig, ubrukelig – ja, det er jo bare det du alltid har trodd om deg selv. Det føles nesten... riktig. Kjent. Som om det bekrefter det du alltid har visst: at det er noe galt med DEG.
Så er det dessverre slik at voldelig menn kan ofte være sjarmerende, og dermed lette å falle for. Spesielt for en dopaminjaktende hjerne. Den samme mekanismen som gjør det vanskelig å avslutte prosjekter, gjør det også vanskelig å bryte opp fra et forhold – selv når man vet at man burde. Dr. Barkley, som er en av pionerene blant ADHD forskning og behandling - sier at kvinner med ADHD har forhøyet risiko for å havne i voldelige forhold.
Jeg lurer på hvor mange hadde sluppet å være gjennom DET om man hadde faktisk fått diagnosen i tide?
DOPAMILLA: Ja, det teller man ikke, skjønner du, fordi det er viktig.
Så kan vi se på neste del av denne herlige oversikten. Jeg har såvidt nevnt det ovenfor at overdrevent shopping kan også være en måte å håndtere uhåndtert ADHD på. Det er dopaminjakt som hjernen sender oss på. Dette er selvsagt en god forgjenger til kredittkortgjeld eller diverse forbruksgjeld, og en ypperlig mulighet til å havne på Luksusfellen. Hvem skulle ikke ønske DET, ikke sant?
DOPAMILLA: At dårlig økonomistyring kan også ødelegge et forhold, trenger du kanskje ikke å si.
Hadde man bodd i land med dårligere sosiale rettigheter, har man også en rimelig stor fare på jobbfronten. ADHD kan føre til problemer med punktlighet, organisering og konsentrasjon. Uten diagnose og tilrettelegging blir dette ofte tolket som «dårlig arbeidsmoral». Så da må du vel maskere bedre, ikke sant? Bruke enda mer krefter på å være "normal".
Hvis du kan bli sparket på dagen for å komme for seint eller fordi du har sagt noe du ikke burde si, så ja, da lever du farlig med ADHD. Og selv om man her i Norge sjelden blir sparket fra jobben første gang man gjør noe utenom normen, blir man ikke en populær ansatt av å motsi andre - spesielt sjefer, av å stadig kuppe møter med å ploppe ut med noe man har innsett lenge før andre, eller ved å bli opprørt på vegne av en kollega som ble urettferdig behandlet. Jeg husker at jeg en gang ble kalt for obsternasig på grunn av slike ting. Jeg likte ordet, så jeg ble litt stolt av det.
DOPAMILLA: Klassisk deg å se på dette som noe positivt, som en slags medalje da!
Jeg kan selv si at jeg ikke lå særlig høyt på popularitetslisten da jeg en gang forsvarte en av mine kollegaer overfor hele ledergruppen. Jeg skal ikke gå i detalj hva som ble sagt, men å stå foran ledergruppen og bli skjelt ut for illojalitet er noe man husker en stund. Men enda mer husker jeg at det jeg gjorde føltes riktig, så jeg ville sannsynligvis gjort det igjen.
Mens hyppige jobbytter er ikke uvanlig hos personer med ADHD, og det er heller ikke uvanlig med at man rekker å være både yogalærer, kontorsjef og snekker i løpet av et arbeidsliv. Eller så har man det andre ekstremet – en som blir i samme jobb i tretti år. Ikke nødvendigvis fordi jobben passer, men fordi tanken på å søke ny jobb, skrive CV, gå på intervju og lære seg et helt nytt system er så overveldende at det er lettere å bli. Også det er ADHD.
Det som også er ADHD er impulsivitet og manglende regulering som kan føre til lovbrudd. På samme måte som det er lett å trykke KJØP på en nettbutikk, kan det være lett å stjele noe i butikken eller svelge en pille. Forskning viser at personer med udiagnostisert ADHD er overrepresentert i fengselspopulasjoner.
Og det tragiske med dette er at mange innsatte får først ADHD-diagnose etter at de havner i rettssystemet.
Jeg skal selvsagt ikke påstå at ADHD gjør det uskikket til å skille på rett og galt, det har ikke noe med moralen å gjøre. Men det har med hemninger, eller mangel på sådan å gjøre. Når man handler på impuls, uten helt å ha evne til å stoppe seg selv før man handler, på innskytelse, er det ikke alltid at konsekvensene kommer til syne samtidig.
Og fordi rammene er som de er, kan det dessverre være en kort vei til fengsel, gjerne kombinert med rusmisbruk. Om det noe som viser hvor mye som har gått tapt tidligere i livet, så er det definitivt slike ting.
Og hvor har helsevesenet vært i alt dette? Joda, mange av oss har vært der. Vi har sittet på legekontoret, hos psykologen, hos DPS. Vi har fått diagnoser. Angst. Depresjon. Hypersensitiv. Bipolar. Personlighetsforstyrrelse. Utbrenthet.
Alt annet enn ADHD.
DOPAMILLA: Angst, depresjon, bipolar, utbrenthet... Er dette Pokémon? Må vi samle alle sammen?
Fordi ADHD hos voksne kvinner ser ikke ut som den hyperaktive gutten i klasserommet. Den ser ut som en sliten kvinne som ikke får ting til. Som gråter på badet. Som har prøvd alt, men ingenting hjelper – fordi ingen behandler det som faktisk er problemet.
Nå sier jeg ikke at alle problemene forsvinner bare man får diagnosen og hjelp tidlig. Men man får - eller bør få - vite hvorfor man er slik man er, og man får vite hvordan man fungerer. DET å vite at du slåss mot KJEMI i hjernen din, er i hvertfall bedre enn å tro at du er UBRUKELIG. At du er tapt sak. At verden hadde vært et bedre sted uten deg.
Jeg nevnte innledningsvis at man har kortere forventet levetid med ADHD. Dette henger selvsagt sammen med det jeg snakket om i dag. Ikke bare av misbruk eller sykdommer som kan følge av ADHD, som for eksempel depresjon, men også skader og selvmord.
Personlig vil jeg ikke være overrasket over at maskering av symptomene, som mange av oss er flinke til og som fører til unødig masse stress, også korter ned levetiden - magesår, hjerteinfarkt er bare et par eksempler på sykdommer som ikke trives så godt med stress. Logisk sett kan det umulig være sunt å ha kroppen gående i konstant beredskap.
Forskning viser at ADHD-behandling, spesielt medisinering, kan redusere dødeligheten med nesten 20 prosent. Og det gir mening – for når man får kontroll på impulsiviteten, blir det lettere å endre livsstilen. Bedre søvn, bedre kosthold, mindre risikofylt atferd.
Hvis vi i tillegg til å se hva ubehandlet ADHD koster selve personen som lever med det, kan vi også legge til hva det koster samfunnet: Utgifter til rusbehandling, barnevern. Sykemeldinger på grunn av sekundære tilstander som utbrenthet, depresjon eller vage muskelsmerter. Uførhet, kanskje allerede fra ung alder, fordi man passer ikke inn. Setter du en prislapp på alt dette jeg har beskrevet, så fatter jeg virkelig ikke at det kan være noen sak å utrede flere. Den kostnaden sparer seg ved første sykemelding.
Så, mens jeg slapp unna ganske billig, har jeg likevel slitt en del. Spesielt de siste ti årene, de årene da østrogenet har sakte men sikkert pakket skreppa si og dratt sin vei. Jeg har en forståelsesfull samboer, men jeg har fortsatt en hjerne som aldri gir meg beskjed om hva slags dag det blir. Blir det en produktiv dag, eller blir det en boksekamp om oppmerksomhet, motivasjon og krefter? For den årelange kampen jeg har ført, den kampen om å holde alt samlet, å framstå normal, samtidig som jeg ikke visste hvorfor livet var så slitsomt - ja, den tar på.
Hvis jeg tenker at vi får en bensintank full av bensin, og denne skal vare livet ut, så føler jeg at den var tom et sted mellom 40 og 50. Mellom 30 og 40 gikk jeg på avgassene, men prøvde likevel å kjøre full fart nedover motorveien.
Så om du ikke ble rusmisbruker, ikke har du kredittgjeld på flere hundre tusen, og heller ikke sitter du i fengsel, betyr det antakelig at du har vært superflink til å maskere. Til å utligne. Til å late som. Og nå, når du har blitt voksen, begynner du å kjenne ettervirkningene av dette akk så unødvendige arbeidet. Du er sliten. Du er utmattet. Du klarer så vidt å fungere i hverdagen. Du har vondt i kroppen. Det gjør ikke din ADHD mindre alvorlig. Også du fortjener hjelpen til å leve. For vi vet alle at det er en stor forskjell mellom å leve og overleve. Og med ubehandlet ADHD over mange år ender man dessverre i "overleve"-kategorien.
Nå, nå vet jeg at jeg kjører en tråsykkel. Som en eller annen riksha tråkker jeg rundt, med manglende konsentrasjon og tåkehjerne på setet bak meg. Men nå vet jeg hva jeg drasser på. Nå vet jeg hva som gjør at jeg sliter. Det er riktignok ikke nok i seg selv til å bli bedre, men det er en god start. Så håper jeg selvsagt at utdanningen min til ADHD-coach vil gi meg enda flere verktøy enn jeg har hatt til nå. Og kanskje bytter jeg rikshasykkelen min i en elektrisk versjon. En som kjører litt raskere, med litt mindre anstrengelser.
Det hadde vært noe, ha?
DOPAMILLA: Så de som sier at det ikke er noe vits i å diagnostisere voksne kvinner fordi de er for funksjonelle .. hva skal vi gjøre med dem?
Nei, de tror jeg vi sender dit pepperen gror. De vet jo ikke hva kvinner med ADHD er i stand til å få til, når de en gang bestemmer seg. Og motstand er en fantastisk motivator, er det ikke?
Og før du setter i gang med å gå i kamp, husk å følge med her på streamingplatformen, det setter jeg veldig pris på!